Ungene, livet og meg

…så er gitaren i hus. Og mandag sitter jeg og klunker på den og glaner på gitarkurs på youtube. Frustrasjonen stiger ved hvert eneste grep, og det stokker seg helt for meg. Enkelte ganger tror jeg er nær ved å knekke fingrene i oppgitthet. Det å stemme gitaren selv, utløste hysteriske latteranfall i sofakroken. Enda godt jeg ikke sto ute og forsøkte, for da kunne jeg nok like gjerne ha opprettet en privat kattekennel. Gleden var, frustrerende nok, ganske gedigen da jeg ble invitert med en tur opp til østre Vealøs. Vel fremme, med to gode venner satte vi i gang, problemet var nok at vi satte i gang litt for sent på ettermiddagen, det begynte å bli mørkt.
Men menn er menn, og vi tar da ikke imot råd om å utsette en slik tur. Dessuten var parkeringsplassen full av biler, så vi var ikke de eneste. Men det viste seg at vi var de eneste som gikk opp østre Vealøs. Gjennom myr og vann, trasket vi oppover. Pusten ble tyngre og tyngre og føttene enda tyngre. Ikke på grunn av vi ble slitne, men sko og føtter var neddynket av vann og søle og steg dermed noen kilo i vekt. Vi kom oss likevel opp til toppen, takket være god merking, som vi kunne se takket være lys fra mobil og en hodelykt.
Nedturen ble derimot et mareritt, sistemann i vår tremannsrekke har heldigvis hodelykt. Men han finner det ustyrtelig morsomt å slå den av i ny og ne. Noe som medfører en rekke akrobatiske øvelser i myrvann, stein og mose. Eller det å spasere rett på en avhogd stokk, noe som førte til opprevet treningsbukse og kutt i benet. Vi må også ha skremt bort det som var av vilt i flere kilometers avstand. Hver tredje meter kom det nemlig et eller annet hjerteskjærende skrik fra en av oss. Det var et under at vi kom oss forholdsvis hele ned igjen. Likevel konkluderte vi med vi var utrolig dyktige, og avtalte at dette skulle gjentas i morgen, bare da en annen topp. Og at vi muligens skulle starte litt tidligere, samt at vi måtte kjøpe noen flere hodelykter.
Tror kanskje jeg skal bli hjemme med gitaren og youtube uansett, tryggere det, kanskje…

så har jeg vært utsatt for en form for kjøpepress. Det var en kompis som fortalte meg om et nettsted, hvor man auksjonerte bort forskjellige ting, til en rimelig penge. Jeg klikket meg inn på dette nettstedet og vips, ble jeg omtrent bombardert med bilder av vesentlige ubrukelige ting. Ved siden av hver gjenstand var det en klokke som talte ned. Og var man heldig, kunne man få en form for bruksgjenstand for en krone. Men det man fort glemmer å legge til er et høyt ekspedisjonsgebyr samt frakt. Dermed blir det ikke så billig som først antatt. Uansett, her sitter jeg da, under en mørk høstkveld, hjemme i sofakroken og ser igjennom varene. Og da ser jeg den, en kassegitar, der det siste budet er på 150 kroner. I tillegg er det kun 15 sekunder igjen før auksjonen avsluttes. Jeg får panikk og svetten pipler, jeg klikker raskt på budknappen og flirer over at jeg får en gitar så billig. Det slår meg ikke at jeg overhodet ikke har bruk for gitar, siden jeg ikke kan en eneste note. Har bare bestemt meg for at den skal jeg ha.
Men jammen hopper ikke tiden opp et minutt etter mitt bud, og der kom det et nytt bud, slik at det nå er to minutter igjen. Adrenalinet pumper og prisen er nå oppe i 175 kroner, skjelvende legger jeg inn et nytt bud, 200 kroner nå, og blir sittende og telle ned høyt. Ungene henger over ryggen og spør hva jeg skal med gitar og når jeg lærte å spille på noe slikt. De ignoreres, må bare ha den kassegitaren. Auksjonen avsluttes, gitaren er min. Jeg ler høyt av fryd og ungene jubler. Latteren stilner litt, da totalsummen blir cirka 550 kroner med frakt og ekspedisjonsgebyr. Men likevel godter jeg meg, for jeg har på en måte vunnet noe. Ungene spør igjen hva jeg skal med den.
Da går det opp for meg, de har helt rett. Hva pokker skal jeg med en gitar? Hvor er angreknappen? Nei, den finnes ikke, et kjøp er et kjøp. Minstemann er forventingsfull, for nå kan jeg vel spille og synge «Tyven, tyven». Stort press i hjemmet nå etter mitt «utrolige» kjøp. Heldigvis har min ekssvoger, som er en kløpper på gitar og musikkstudent allerede tilbudt opplæring. Så nå blir det gitartimer utover høsten, og kjenner jeg meg selv rett og ungene, så trengs det nok sangtimer også.
Lurer på om man kan legge inn bud på det også…

…burde jeg begynne med å oppsøke en frisør, de få gangene jeg trenger en hårklipp. I årevis har jeg sørget for dette selv, eller det er ikke helt sant. Det var min forhenværende som sørget for en nøyaktig barbering. Men har altså det siste halvåret tatt det selv, og ikke helt uten noen «små» uhell. Mest uheldig var jeg nok da jeg bestemte meg for å fjerne rubb og rake på hodet. Med et godt grep på barbermaskinen gjøv jeg løs på hodebunnen. Halve hodet var glattbarbert da ulykken inntraff, barbermaskinen deiset i gulvet og delene skvatt rundt omkring. Maskinen var ødelagt og der sto jeg med halve hodet barbert.
Det gjorde ikke saken bedre at seksåringen ble ganske oppskaket da han så meg. Han holdt rundt meg og trøstet meg, da han trodde jeg plutselig hadde blitt veldig syk. Det ble gjort et tafatt forsøk på å reparere barbermaskinen, det resulterte at den virket sånn halveis. Men resten av håret måtte vekk så jeg satte i gang, det gjorde vondt, den hakket og klaget over resten av hodet, noe som resulterte i en rekke små blødende sår på den ene halvdelen av hodet. Jeg la all skylden på maskinen og investerte noen dager senere i en relativt dyrere barbermaskin. Den har fungert utmerket i lang tid, kanskje litt for utmerket etter mitt skjønn, noe jeg fikk erfare forrige uke.
Denne gangen var det ikke håret, eller rettere sagt, håret var tatt uten problemer, men så oppdaget jeg et litt for langt hår i øyebrynet. Det skal da ikke være noe problem å fjerne, tenkte jeg glad og fornøyd. Og i det jeg satte barbermaskinen til det, ringte telefonen. Jeg skvatt og barbermaskinen skvatt inn i mitt venstre øyebryn, og tok med seg halve. Fortvilelsen var enorm, og det mest skremmende er vel at jeg seriøst vurderte å fjerne bryna for at det skulle stemme. Den tanken slo jeg heldigvis fra meg relativt raskt. Tør ikke tenke på hvordan jeg hadde sett ut, hvis jeg hadde handlet impulsivt med en gang i den situasjonen.
Nå må jeg ut å handle igjen, ikke en ny barbermaskin denne gangen, men kanskje en svart tusj….

Julen nærmer seg og ungenes ønskeliste har eksplodert. Den siste tilføyelsen er ønsket om en liten krabat, ikke en slik på to ben, men rettere sagt en firbeint en. Altså en hund. Jeg har ingenting imot hunder, men å tilføye en firbeint til familien, tror jeg rett og slett vil bli for mye for meg. Jeg har mer enn nok med å holde orden på de to tobeinte. Men jeg kan godt forstå ønsket deres. Ønsket om en bikkje kom nylig, og årsaken er at min forhenværende svigermor, som forøvrig driver med avl av Golden Retrievere, nylig ble matmor åtte Golden Retriever valper. Forløsningen gikk derimot ikke helt etter planen. Under det som skulle være en helt «normal» valpefødsel, skjedde det noe man ikke lett glemmer. Der ligger altså den drektige bikkjen, «svigermor» er godt forberedt, for denne typen fødsler har hun gjort en rekker ganger, så erfaringen har hun. Men det blir komplikasjoner, det kommer ingen valper. I hjemmets lune rede, begynner man nå å bli litt stresset. På den andre siden av rommet, ligger pus og hviler med sine fem kattunger, som ble født tidligere på dagen. Og mellom bena på «svigermor» lusker «Tamsy», Golden Retriveren som er moren til tispen som skal ha åtte valper. Men tilbake til den fødende, det kommer altså ingen valper. «Svigermor» aner uråd, det viser seg at en valp sitter fast. Det blir tatt en kjapp telefon til dyrlegen for å varsel om situasjonen og en snarlig ankomst. Hun pakker det nødvendige, hiver på seg klær og river med seg bikkja. I full fart bærer det nå av sted til dyrlegen. Dyrlegen gjør nok det dyrleger skal i en slik situasjon, Inn går hånden, på jakt etter valpene, som muligens da sitter fast. Men hånden kommer tomhendt ut. Her er det ingen valper, mener dyrlegen. Tull og tøys mener «svigermor», får på seg gummihanske og stikker hånden inn for å finne det dyrlegen ikke fant. Men hun kommer like tomhendt ut igjen. Nå begynner man å bli ganske så oppbrakte, for ultralyden viste tydelig at det skulle være åtte valper. Og det at man nå ikke kan finne noen er svært så merkelig. Nervøsiteten stiger og man bestemmer seg for å hjelpe til med å igangsette en fødsel. Og til det tyr man til sprøyter, slike sprøyter som da skal igangsette veer og da fødsel. Tre sprøyter, får stakkaren som ligger på operasjonsbordet. Rett etter den siste sprøyten, ser «svigermor» hva som er galt. Hun har dratt med seg feil bikkje, for på bordet ligger «Tamsy», moren til tispen som skal ha de åtte valpene. Den tispen ligger for øvrig hjemme i sitt lune rede og har allerede født to valper. Med det i bakhodet hiver hun seg da i bilen og farer hjem, med gummihansker og det hele. Og når hun endelig får karret seg hjem, er den allerede i godt i gang med tredjemann og attpåtil i «svigermors» seng. Heldigvis var enden på visa at alt gikk bra til slutt. Og «svigermor» bør antageligvis tilføye ekstra sterke briller på sin ønskeliste.

I den siste tiden har ungene blitt særdeles opptatt av visse temaer. Påfølgende samtale fant sted under en helt normal familiemiddag, hos en relativt normal familie, under en regnværsdag i oktober.
– Du pappa, nå må du se å få deg kjæreste. Du er jo ganske gammel, og snart er det for sent for deg. Disse gullkornene kom fra min 10 år gamle sønn her forleden. Han seks år gamle bror satt rett ved siden av og nikket frenetisk i enighet, samtidig som han pep ut ordene «æhæ» og «nusse» mens han gjorde trutmunn. Denne innholdsrike samtalen fant heldigvis sted innen for husets fire vegger. Der satt vi altså, rundt middagsbordet og skulle sette til livs fiskesuppe. Mens vi diskuterte «kjærlighetslivet» til far. Seksåringen deltok ikke lenge i denne samtalen, da han etter første skje, påsto at jeg forsøkte å forgifte ham, og forsvant ut døra. I det fjerne kunne vi høre ham spytte og jamre seg, før han kom haltende og gråtende tilbake til middagsbordet. På storebrorens spørsmål om hvorfor han haltet, svarte han oppgitt at det var suppens feil og at jeg var verdens slemmeste pappa, som tvang små barn til å spise fiskesuppe. Egentlig fornøyd med at samtalen hadde tatt en annen retning enn fars «behov» for kjæreste, forsøkte jeg å fortsette samtalen over til litt mer dagligdagse ting. Det forsøket ble brutalt slått ned av eldstemann. Han var slettes ikke ferdig med den diskusjonen. Det er i grunn ganske overraskende hvor opptatt min førstefødte er over mine gjøremål. Og spesielt når det gjelder det motsatte kjønn. Dette er ikke første gangen temaet kommer opp, men denne gangen virket det som om han hadde forberedt seg. Altså, nå skulle pappa «tas», med logiske og veloverveide argumenter. Argumenter som sannsynligvis har blitt klekket ut på skolen, eller hjemme hos kamerater. Jeg begynte desperat å se etter en rømningsvei og forsøkte fortvilet å lede samtalen inn på noe mer interessant. Som for eksempel julegaver, spill og badeparken. Men det ble fnyst av forsøkene mine, og i mellomtiden hadde han klart å få seksåringen på laget sitt. Det var nok ikke så vanskelig, i og med at minstemann mente faren forsøkte å ta livet av ham. I en form for sultestreik satt han med armene i kors og stirret på meg med rynkede øyenbryn. Slaget var tapt, jeg måtte bare gi meg og gi etter for kryssforhøret. Det var en gedigen bredside av spørsmål som kom: «Hvorfor har du ikke kjæreste?», «Skal du ha kjæreste?», «Kjenner du noen jenter?», «Når skal du få deg kjæreste?» «Rekker du det før du blir for gammel?». Jeg trodde det ingen ende ville ta, ikke var de fornøyde med svarene mine heller. Kanskje ikke så merkelig, siden det var relativt kortfattige «ja» og «nei» svar. Minstemann hadde ikke vært fornøyd uansett, han sa faktisk ingenting, bare satt der og stirret på meg, fortsatt rasende over «drapsforsøket» mitt. Til slutt måtte jeg bare avslutte det hele og jage dem fra bordet. Fant så ut at 10-åringen hadde vært ganske så utspekulert. Hele seansen var et forsøk på å hale ut tiden, for å slippe unna leksegjøring. Og trodde dermed at dette temaet ville sette meg helt ut av fatning, og glemme at guttungen hadde lekser. Han har ikke forstått at her i huset er det noe man definitivt ikke slipper unna med. I vårt hus slipper man kun unna brysomme spørsmål, som har med far å gjøre.